Don't Leave (When Winter Comes)

- Hvis ingenting tilhører meg, trenger jeg jo ikke kaste bort tiden med å passe på noe som ikke er mitt. Jeg vil heller leve som om dagen i dag var den første (eller den siste) dagen i mitt liv.

Vestlandsreka (aka myself) he nettopp lest ei god bok som ej vil dele med den nyfikne som tilfeldigvis skulle dette innom dinne bloggen. Dinne e då skreve av en brasilianar med navn Paulo Coelho (frå Rio de Janeiro), som herved e innverva iblant mine favorittforfattara. Ditte e ei ganske melankolsk, men samtidig veldig rørande historie om ei brasiliansk jente som heite Maria. Ei typisk jentebok kan den vel også klassifiserast som. Den kan absolutt anbefalast vidare. Ej lime derfor inn en link til bøke han he skreve: http://www.santjordi-asociados.com/titles.htm

Et lite utdrag frå det forfattaren sjøl skrive om boka må klippast inn, syns ej:

Eleven Minutes
"Once upon a time, there was a prostitute called Maria…" Like a fairy-tale for adults, this is the beginning of the novel that shook the world.

“Eleven Minutes does not intend to be a manual or a treatise on men and women faced by the still unknown world of sexual relationships. It is an analysis of my own journey, without wanting, at any time, to judge what I experienced. I wrote this book in order to discover whether I had had the courage to learn everything life had taught me in this respect.”
- Paulo Coelho. (http://www.santjordi-asociados.com/titles.htm)

Og så, nåken utdrag frå dagboka til hovedpersonen i boka, som ej la merke til. Tatt litt ut av kontekst, vel og merke.

Drømmer
Inntil da hadde det hele vært som en drøm – tanken på å reise langt, langt bort – og det er behagelig å drømme, så lenge vi ikke er nødt til å gjøre det vi legger planer om. Da unngår vi risikoer og skuffelser og vanskeligheter, og når vi blir gamle, kan vi alltid legge skylden på andre – helst på foreldrene, eller ektemannen eller barna – for at vi ikke fikk gjort det vi drømte om. (s.39)

Berg –og-dal-bane
I dag kom jeg forbi en fornøyelsespark og jeg ble stående og se på folk. Jeg stod lenge foran Berg-og-dal-banen, der de tydeligvis kom for å få fart og spenning, men så snart banen satte seg i bevegelse, ble de livredde og ba om å få stige av.

Hva er det de vil? Når de valgte fart og spenning, burde de da heller være forberedt på å være med på leken? Eller synes de det var mer intelligent å unngå disse opp- og nedturene, og sitte på en karusell hele tiden og snurre rundt på samme sted? Jeg er her fordi jeg har valgt det. Livet mitt er en berg-og-dal-bane, livet er et spennende spill, livet er å hoppe i fallskjerm, det er å ta sjanser, falle og reise seg igjen, det er fjellklatring, det er å ville klatre til topps i seg selv, og bli misfornøyd og engstelig når man ikke får det til.

Hva ville jeg ha følt hvis jeg hadde sovnet og plutselig våknet på en berg-og-dal-bane? Det første du føler er at du er fanget, du er livredd for svingene, du vil kaste opp, du vil bort herfra. Men hvis du stoler på at denne banen er skjebnebestemt, at det er noen som styrer maskinen, blir marerittet til spenning. Det blir akkurat det det er, en berg-og-dal-bane, et trygt og pålitelig leketøy. Du kommer frem til slutt, men så lenge reisen varer, må du se på landskapet omkring deg og rope høyt av fryd (s. 60).

Var det sånn det var? Var det virkelig så enkelt?
I stedet for å late som om hun visste svaret for å vise at hun var mer kultivert og intelligent enn de trodde, stilte hun et spørsmål.

- hvor kommer disse kurderne fra?

Til hennes forbauselse kunne ikke damen svare på det. Det er sånn folk er: De uttaler seg som om de vet alt, og hvis du våger å spørre, vet de ingenting. ”Akkurat som jeg. Eller rettere, sånn som jeg var. Jeg lot som om jeg visste alt, bare tidde og så gåtefull ut, helt til jeg ble så irritert at jeg våget å si at alt jeg visste forskjell på var leskedrikker. Ble de sjokkert? Langt i fra. Det lønte seg aldri å late som om jeg var smartere enn jeg er. Nå er det nok! (s. 71)

"Alt det for bare elleve minutter per dag?
Det var ikke mulig. Nå visste hun, at hun ikke var den eneste som følte seg ensom. Og mennesket kan tåle en uke uten å drikke, to uker uten å spise og mange år uten tak over hodet, men de tåler ikke ensomhet. Det er den værste av alle torturer, av alle lidelser."

Hver av oss er ansvarlig for det vi føler, og vi kan ikke legge skylden på den andre. I dag vet jeg at ingen mister noen, fordi ingen eier noen. Det er det som er sann frihet: Å ha det viktigste i verden, uten å eie det.

Og så diktet (s. 287) i samme bok:
"En tid for å fødes, en tid for å dø
En tid for å så, en tid for å høste
En tid for å drepe, en tid for å lege
En tid for å rive ned, en tid for å bygge opp
En tid for å gråte, en tid for å le
En tid for å sukke, en tid for å danse
En tid for å kaste stein, en tid for å samle stein
En tid for å omfavne, en tid for å skilles
En tid for å lete, en tid for å miste
En tid for å bevare, en tid for å kaste
En tid for å rive opp, en tid for å sy sammen
En tid for å tie, en tid for å tale
En tid for å elske, en tid for å hate
En tid for krig, en tid for fred.”

Dagens musikktips: Cunninlynguists feat. Slug & Atmosphere - Don't leave (When Winter Comes) - http://www.youtube.com/watch?v=rews_PpeGsg

Fy bubblan! Dett var dett for i dag :)

- Vestlandsreka